This is Radio KTIT - Kay-tit - playing the breast.. err.. the best tunes in town!

Duke Nukem 3D ble omtalt i mange tidsskrifter som "More than Doom, More than Hexen, The Ultimate 3D shooter is here!". Undertegnede var ikke stort eldre enn 14 da jeg oppdaget Duke Nukem 3D i et spillmagasin, da omtalt med sitatet over. Etter å ha spilt Hexen og Doom gjennom en del tid, ble jo nysgjerrigheten uovervinnelig da jeg leste omtalen, og resultatet ble at Duke Nukem 3D fant veien inn på datamaskinen min.

Historien bak spillet er egentlig ganske enkel. Aliens har kommet til jorda for å stjele kvinnfolka våre for reproduksjon. Vår gode helt, Duke Nukem, finner seg selvsagt ikke i dette, og mens han er på vei med fly til Shrapnel City for å finne ut av hvordan han kan stoppe dette, blir han skutt ned. Det er her spillet lar deg starte.

Lydmessig vil jeg si at spillet stiller i en særklasse. Ikke bare er lydeffektene over gjennomsnittet bra i forhold til hva som var samtidens standard, men Duke har også sine tidsløse replikker som krydrer spillopplevelsen fra å være helt ok, til å bli helt fantastisk. Mange av replikkene spiller også på 80-tallets store gleder, bl.a. sangen Tommy Tutone - 867-5309 (Jenny), flere referanser fra Alien-trilogien (jeg lar dere finne ut disse selv), etpar under beltestedet sleivspark til filmen Total Recall (med Arnold), samt en del harselas med Indiania Jones. Lydopplevelsen kan ikke oppsummeres med ord, den må simpelthen oppleves.

Grafikkmessig ligger spillet on-par med hva man skal kunne forvente fra samtidens spill. Imidlertid var det skuffende å se at spillet baserte seg på spritemodeller (som viser en og samme side til deg uansett hvor du snur deg). Dette til tross, Alle detaljene og puppene du ser på strippere er så herlig at du glemmer slike tekniske smådetaljer.

Gameplaymessig er spillet helt ok. Kontrollene er enkle, dog litt uvante for dere WASD-vante folk. Kontrollene baserer seg på piltaster og bruk av page up og page down for look-tilt. Mouselook har spillet støtte for, men dette er mer en plage enn nyttig.

Jeg kan nesten ikke signere denne omtalen før jeg har gitt mitt eget subjektive synspunkt på spillet. Da jeg var 14, var det mange av sleivsparkene og referansene i spillet som gikk meg hus forbi da. I dag, 15 år senere, er det mye mer som gir mening, og jeg må nesten erkjenne at spillet gir meg en enda bedre ettersmak i dag enn det gav meg som kvisete fjortiss. Det er sjelden at jeg finner spill som virkelig ikke slutter å overraske og gi meg feelingen av å sitte med et av tidenes mest misforståtte dataspill. Jeg kan på det varmeste anbefale spillet til folk av alle aldre, men jeg tror at aller mest vil dere som vokste opp på 70- og 80-tallet ha mest utbytte av de skjulte referansene og harseleringen med samtidskultur. Som 14-åring ville jeg sagt at spillet kvalifiserer til terningkast 6. I dag må jeg dessverre vedgå med stor skuffelse at det er synd at vi ikke har funnet opp den 7de siden på terningen, for dette spillet fortjener virkelig 7 av 6 mulige poeng.

Skal spillet få en Golden DOS Spirit award? Visst faen!

"Your face, your ass - what's the difference?"