Det er på tide med et nytt og fantastisk tilbakeblikk på et av de mest fantastiske NES-spillene jeg fikk spille; Power Blade.

Jeg maste og maste på mutter om å få et nytt nintendospill da jeg var 10 år gammel. Hun kom en dag hjem med Power Blade, og sa at nå fikk jeg holde fred med masingen. Jeg stappet kassetten inn, og startet nintendoen. Introsekvensen var uten tvil fabelaktig.

Spillet år ut på at i 2191, etter et århundre med krig, har menneskeheten satt sin lit til en stormaskin som styrer samfunnet og alle samfunnsfunksjoner for de. Alt har gått helt smertefritt frem til en vakker dag der noe går alvorlig feil. Der er da Nova, vår helt som du selvfølgelig skal styre, blir kallt inn på teppet for å løse problemene.
Det første som slo meg etter å ha sett gjennom introsekvensen var hvor tøff musikken var.

Grafikken i spillet er en smule under det en skulle forvente fra NES-spill i 1992. Like fullt bærer grafikken preg av å ha vært modifisert for mer realisme enn det kanskje var lagt opp til originalt. Dette gjør at jeg vil gi spillet en litt over middels karakter på grafikken.

Historien er enkel, men likevel bærer den med seg en lekse på hva som skjer om man ikke er forsiktig med hva man bruker teknologien til. Den moralske pekefingeren er der, akkurat på samme måte som i Metal Gear Solid serien, men på en slik måte at den får deg til å tenke litt over hvor galt det kan gå. Dette er noe en finner altfor sjelden, og hver gang jeg finner slikt i et spill, blir jeg alltid litt mo i knærne.

Vanskelighetsgraden er dessverre i grenseland til å kalles stakkarslig. Greit nok, man har noen småekle platformhopp her og der, men det er ikke noe man sliter mer med enn to-tre ganger før det sitter. Det finnes dog to vanskeligshetsgrader, men "expert"-modusen går mer på det at du kun har 300 sekunder på å klare brettene i stedet for 1000.

Gameplay er imidlertid ganske moro. I motsetning til de fleste platformspill fra den tiden, har du her muligheten til å kaste boomerangen i alle 8 retninger. Ja, du kan til og med hoppe og skyte nedover. Dette åpner for mye mer underholdende spilling, og du kan løse utfordringer på en mye mer elegant og kul måte enn du normalt hadde vært i stand til. Ikke bare det; du har også en ikke-lineær progresjon gjennom spillet. Du må først velge hvilken av de 6 første seksjonene du vil spille, før du egentlig spiller noe. Dette er en del av gameplayet som jeg virkelig har sans for. Ikke bare kan du velge hvilke baner du vil spille, du kan også gå tilbake til den første banevalg-skjermen fra brettet om du kommer deg tilbake til startpunktet. Dette er bare dritkult.

Musikken er et kapittel for seg selv. Du vil ikke finne et NES-spill med kulere lydspor enn dette. Bare så det er sagt: Bane 1, 3, og 6 har de kuleste sporene, men egentlig er alle like tøffe.

Joda, det ble mange timer med dette spillet til tross for at jeg rundet det utallige ganger. Dette spillet vil jeg anbefale til alle som er nysgjerrige på NES-spill.

Golden DOS Spirit? Ja fy søren!