Bladerunner møter Splinter Cell i en herlig Cyberpunk stilistisk fremtid. Når man drar det frem idag som en tidlig julegave, så merker man at Deus Ex og er et mesterstykke enda den dag i dag, og har ikke falt for tidens tann. Deus Ex seriens siste kapittel, Human Revolution kom ut i år og slo oss bevistløse med sin hærlighet, og vi kan være så tøffe å si at det er ett av de beste spillene så langt i 2011. Nok om det, la oss ta en nærmere titt på opprinnelsen.

Deus Ex er satt i årene rundt 2050, og viruset "Grey Death" er blitt satt ut i det fri. Kuren "Ambrosia" er vanskelig å få tak i, og når USA har satt igang filtrering på hvem som skal få kuren og hvem som ikke skal få, så begynner mange å reagere på guderollen som USA påtar seg. Det oppstår raskt hendelser som hvor terrorist smeller av noen bomber, og frihetsgudinnen får smake steken. Dermed kommer anti-terroristorganisasjonen UNATCO på banen, for å undersøke hendelsene, og for å hjelpe til med å kontrollere Ambrosia. Det tar ikke lang tid før de blir ett attraktivt mål for flere som er interessert i vaksinen.

Du spiller JC Denton som er en nano antiterrorist-agent (nanoteknologi gir fordeler med å kunne oppgradere kroppen for å kunne håndtere ulike situasjoner bedre) som er blitt satt som aktiv, og har fått i oppdrag å undersøke hva som skjer. Det er en kompleks og interessant historie, som vil interessere de som vet hva SCI-FI betyr.

Det tar ikke lang tid før vår anti-terrorist JC Denton finner ut at han er for dypt i det, og det blir umulig for han å snu. Her gjelder ikke fjellvettregler, så JC må fortsette. Under minuttet uti spillet må du avgjøre om du skal snike deg forbi, eller ta fiender med kaldt metall. Arsenal har alt av hva SCI-FI kan tilby, pistoler, check, plasmaguns, check, light sabers, hell yeah! Check!

Fiendene kunne nok ha hatt litt mer tid på skolebenken, for de er ikke vanskelig å lure, men når man får en etter seg, så er han som en blodhund, og be til gud at ikke en robot har fått snurten i deg, da er det bare å quickloade med en gang. Derimot så er brettdesignet lagt opp slik at det skal alltids være to muligheter, en som kan løses med å ta ut alle fiender, eller en som gjør at du kan snike deg rundt, det kommer helt opp til deg som spiller hvordan du skal få JC til slutten. Du vil også gjøre valg i historiens løp, som vil kritisk endre spillets gang.

Spillet benytter sjangerblandingen førstepersonskyting og rollespill, og når spillet kom ut, var dette mer eller mindre revolusjonerende, og spillere satt med telt i buksene over lykke. Det er sjeldent at sjangerblandinger blir bra, men Deus Ex (og joda System Shock, har ikke glemt det) har pløyet vei for så mange spill i dag. Dead Island og Borderland er eksempler på denne sjangerblandingen i nyere tid.
Grafikken er kanskje spillets svakhet, da jeg ikke er helt fan av de utvaskede og kjedelige teksturene som du blir omgitt av. Samt lydsiden er heller ikke noe å rope hurra for. Spillets spiller på det de kan og vet de kan bra, stemningen og historien.

Grafikk og lyd er mer førsteinntrykk, og det er nok noen som vil skremme seg av dette, men som med mye, gir man det litt tid, så vil det åpne seg opp og man vil merke at lyd og grafikk spiller ikke så stor rolle, da stillbarheten blitt såpass tilrettelagt. Når du har Deus Ex installert og flytende på skjermen, er det overhengende fare for at man ikke merker at det blir mørkt ute, middagen har svidd seg i kasserollen og kjerringa står å kjefter. Foruten om at det var mørkt ute, og middagens hadde svidd seg, så er vel dette en normal dag for de fleste.

Hvis du skal litt tilbake til røttene av spill som satt nye grenser for hva du sitter å spiller til vanlig, som du tar som selvfølge idag, så er nok Deus Ex verdt å ta seg gjennom. Hvis det hadde vært et fag på skolen om spillhistorie, er jeg sikker på at noen timer i semesteret ble viet til Deus Ex.