King K. Rool er beseiret, Klump, Kritter, Krash og Krusha har alle lidd tilsvarende skjebne, og solen skinner igjen over øya til Donkey Kong. Trodde vi. Det viser seg nemlig det, at Donkey er kidnappet, og nå er vi på Krool Island. Øya er befestet av krokodiller, rotter, slanger, veps og andre uhumskheter. Der vi skrudde av Donkey Kong Country, skrur vi på Donkey Kong Country 2. Det hele starter på Gangplank Galleon, nesten akkurat på det samme stedet som King K. Rool ble beseiret. Denne gangen har vi kun med oss Diddy og Dixie Kong.

Det er noen få forandringer i hvordan man spiller spillet, men ellers er det mye av «same shit, different wrapping». Du styrer en av de to apene du har muligheten til å kontrollere, og skal bevege deg fra venstre til høyre gjennom brettene. Noen er også lagt opp slik at du må komme deg opp eller ned for å nå målet. Det er typisk platform-oppbygging, men det finnes små elementer av strategi, da du ikke kan drepe alle fiendene ved å hoppe på dem, noen er rett og slett for sterke for de to små apene, og man må koordinere et angrep der begge apene benyttes.

En av de første tingene som slo meg, er at vi i denne oppfølgeren nå også skal samle på mynter. Disse myntene kan enten brukes for å kjøpe ekstraliv, spille små minispill som quiz, eller man kan kjøpe seg opplæring i hvordan man bruker de forskjellige hjelperne underveis. Skal man også lagre spillet mer enn 1 gang per brett, koster dette penger. Pengene er det nesten ubegrenset tilgang på, så ikke vær redd for at Hallgeir fra Luksusfellen står på døra.

Ellers er historien syltynn. Om jeg klikket meg litt for fort igjennom startfilmen, hvilket jeg ikke tror jeg gjorde, eller om det bare aldri blit fortalt hva som er målet med spillet, vites ikke. Jeg vet at vi skal komme oss fra start til mål et utall ganger før vi skal; A – redde prinsessen, B – redde bananene, C – redde Donkey Kong selv, D – jage bort en skurk som har invadert Donkey Island eller E – ingen av de nevnte. Vi får se, hva som var målet når du atter en gang har beseiret Kaptain K. Rool, og sendt ham dit han hører hjemme! Etter litt googling ble det klart at man skal redde Donkey Kong, men det var ikke umiddelbart klart at det var dette jeg skulle gjøre.

Grafikkmessig er spillet identisk med forgjengeren, og selv om forgjengeren var bra, så forventet vi kanskje mer av dette spillet. Grafikken er god, men man blir ikke lenger like bergtatt. Musikken bygger også veldig på det vi kjenner fra før, og det er lett å nynne med på de forskjellige sporene.

Når det kommer til vanskelighetsgraden på spillet, så vil jeg si at spillet er helt greit. Det er på ingen måte vanskelig, men du pløyer heller ikke igjennom spillet på første gjennomgang. Det er lagt vekt på timing fra ende til annen, og dersom du ikke er i «sonen» når du spiller deg igjennom brettet kan du fort gå på en smell. Jeg løp igjennom det ene brettet bare for å dø på veps rett før mål. Dette gjorde jeg et par ganger etter hverandre siden jeg alltid glemte at den kom, og at den var plassert akkurat der jeg landet etter at jeg hadde hoppet på 3-4 fiender.

Spillet er intuitivt, og det er lett å forstå hva du skal og hvordan du skal gjøre det. Jeg forutsetter at dersom du skal spille emulerte spill benytter du deg av en håndkontroll. Jeg gjør dette selv, og kan ikke gå god for spillopplevelsen dersom du skulle ønske å bruke tastatur.

Derimot kan jeg gå god for at dersom du likte Donkey Kong Country, så vil du nok også like Diddi’s Kong Quest. Det er mange likheter her, og for å oppsummere litt i tråd med Cranky Kong: «Say hello to your old grandpappy Cranky. I'm back by popular demand to offer my wealth of gameplay wisdom for this unnecessary sequel.»