Verden slik vi kjenner den er overbefolket, og enkelte religiøse kulter, folkeslag, og interesserte, blir sendt til planeter av sine respektive sponsorer for å erobre planeten for seg og sin sponsor (aliens, red.anm). Litt uvant til å være 1996, ikke sant?

Jo, M.A.X. er et ganske spesielt spill som er sin egen lille perle i sitt eget lille perleunivers. Det er for det første ett av de første strategispillene som appelerte til meg (og det er ikke en enkel oppgave, red.anm), og for det andre ett av de spillene som tok meg med storm da jeg prøvde det for første gang. Hva er det med spillet som fikk det til å skumme over i buksa mi?

Jo, det har seg slik at spillet kom med en ganske detaljert bakgrunnshistorie som var flere oktaver dystrere enn noen andre spill som hadde kommet til da. Selv godeste Command & Conquer har INGENTING å stille opp med i forhold til M.A.X. på dette punktet. Verden er overbefolket, kriger raser, og aliens (Concorde) har tatt kontakt med menneskene av ukjent årsak. Concorde valgte så ut enkelte utstøtte grupperinger fra jorda og sponset disse fraksjonene med sine egne droppskip, baseskip, osv, og alt dette for at de skulle kunne få et nytt sted å leve. Problemet er bare at Concorde har et bakenforliggende motiv, og dette oppdager de håpefulle kolonistene i det de må sloss for planetene sine mot andre kolonistfraksjoner.

Allerede her synes jeg historien har lagt et nytt lag med dybde som jeg selv i dagens moderne spill sjelden ser. Verden(srommet) er dystert, dødelig, heslig, og ingen kommer for å hjelpe deg i godhetens navn. Av alt jeg har sett til nå, må jeg ta av meg hatten i ærbødighet, for dette er simpelthen enestående.

Grafikken er også enestående for å være 1996. Animasjonene er fine, videosekvensene er høykvalitet, og har en innlevelse og dybde som gir deg frysninger. Bare se introen, og kjenn gysningene komme krypende. Dette er helt hinsides.

Lydbildet og lydeffektene er også et kapittel for seg selv. Det er få spill som klarer dette med å skape et lydbilde som harmonerer med historien, grafikken, og de forventningene man har. Det eneste spillet jeg kan si har et lydbilde som kan måle seg i stemningsskapning, er Alien Breed: Tower Assault, og da kun med introstemmen som sier "Nash is dead, you're on your own!". Lydbildet i M.A.X, på den andre siden, er adskillig mer komplekst og gjennomført, men er like skremmende som setningen fra Tower Assault.

Vanskelighetsgraden, Gameplay, og lærekurve er et kapittel for seg selv. Dette spillet er vanskelig, utilgivelig, og det sparker rompa di fra første sekund. La oss betrakte lærekurven fra et moderne MMORPG, EVE Online:

Denne lærekurven kan også brukes for å beskrive M.A.X. Du må tenke ut fra boksen, og du kommer deg sjelden noen vei ved konvensjonell strategi som man er vant med fra strategispill generelt.

I forhold til gameplay, må jeg nevne at dette spillet er et av de få som baserer seg på enten tur-basert, eller en hybrid med tur-basert og realtime. Denne hybridmodusen får jeg bare ikke til å forstå hvordan fungerer, men den er interessant i seg selv. Like fullt, et tur-basert strategispill er moro i mine øyne, og i M.A.X. åpner det for at du må spille sjakk mot AI og deg selv samtidig (ja, du må motstå dine egne tranger til å følge konvensjonell strategi, og motarbeide ethvert forsøk på å gjøre vanlige ting). Helt enestående.

Lærekurven? Nei fy flate. Jeg kan ikke si det på noen bedre måte enn å sitere bruksanvisningen til barberkniven min:

You will cut yourself shaving with this straight-blade. It is not a question of IF; it is a question of WHEN. You have been warned!