Vi tar turen til Egypt, nærmere bestemt Cairo og Alexandria på 1920-tallet hvor mystikk og kult-fenomener slenges øst og vest - naturlig nok, gitt hvor vi befinner oss hen. Illustrasjonen av Cthulu allerede i introen gir oss nok pekepinner på hvor dette bærer hen; overnaturlige vesener og skrekkhistorier med reptiler i spissen.

Foruten om å være nok et eventyrspill, skilter Daughter of Serpents med muligheten til å lage din egen karakter. Dette er nokså uhørt i eventyrsammenheng og lover godt for å kunne velge sin egen angrepsvinkel på gåtene. Vel, det er iallefall det vi trodde. Her har det nemlig lite å si, for det er kun noen få dialoger som endrer seg basert på hvilken av de seks karaktertypene du spiller. Elendig!

Elendig er også grensesnittet, som er blottet for en egen meny for interaksjon. Isteden tvinges du til å tyde en hieroglyfisk muspeker som skifter form avhengig av hvor du er på skjermen. Den forteller deg veldig lite om hva den mener du skal kunne oppnå, og på toppen av det hele betyr forskjellige deler av skjermen ulike ting. Eksempelvis må du flytte markøren helt ned i høyre hjørne for å aksessere inventarlisten din og for å reise deg fra bordet på kafeen må du trykke øverst i skjermen. At utfordringene til et eventyrspill ligger i grensesnittet fremfor den faktiske historien er alarmerende. Dette er hakket verre enn Guilty som vi omtalte tidligere; her har de like godt fjernet hele interaksjonsfeltet til fordel for uforståelige symboler som varierer av skjermplassering. Og når du ikke trodde det kunne bli mer grusomt: For å inspisere eller bruke et objekt forventes det at du slipper det på gulvet først og deretter trykker for nærmere inspeksjon. Fakta. Horribelt!

Som den Egyptologen som du er, ligger utfordringene i å tyde dialogene du kommer over. Her er det veldig mange av dem med mindre fokus på å bruke objekt X på sted Y.

[Omtale forts. senere]