Mine første timer med dette spillet husker jeg som om det var dagen i går. Min far kom med dette hjem til meg og ville gjerne at jeg skulle ha noe artig å spille på. Når jeg tenker tilbake på det, slår det meg at faren min egentlig hadde bra spillsmak.

I Super Castlevania IV har Greve Dracula (igjen) stått opp fra de døde, og terroriserer lokalbefolkningen i Transylvania. Det er derfor Simon Belmont (igjen) har tatt på seg å bekjempe ondskapen med pisk, og sende greve Dracula tilbake til graven (igjen).

Det er som nevnt i avsnittet over ingenting nytt med historien. Dette er Castlevania på sitt vanlige, og det var vi vel alle klare over til å begynne med. Det som imidlertid skiller denne fra alle de andre utgivelsene i serien, er hvor forseggjort den er. Ikke bare utnyttet Konami Mode-7 grafikken for alt det den klarte, men til tider er det så mye på skjermen som skjer at nintendoen sliter med å holde tritt.

Grafikkmessig holder spillet mål. Ikke bare holder det mål, det banker jo alt som er av jevnbyrdige spill ned i støvlene. Jeg vil faktisk driste meg til å påstå at spillet inneholder multimediefunksjoner som får deg til å hoppe i stolen (plusspoeng til dere som klarer å ta den referansen). Nintendo skiltet nemlig med sin Mode-7 grafikk på SNES plattformen. Dette var en grafikkmodus som gav mulighet til 3D, dybdefelt, og mye mer snasent. Super Castlevania IV var et av pionérspillene som benyttet seg i overdådig grad av disse funksjonene, og spillet bærer preg av det. Det finnes rett og slett ikke nok lovord fra meg om grafikken, annet enn å nevne at det blir til tide for mye av det gode (spesielt når Super Nintendoen din blir varm og ikke klarer grafikkrenderingen på full fart).

Gameplay er også ganske unikt. Ikke bare er dette det første spillet som tillater deg å svinge pisken i alle 8 retninger; du kan også svinge pisken dit du vil i frihåndsmodus, noe som gjør det særdeles morsomt å finne nye måter å komme seg frem på. Imidlertid er dette spillet lineært. Dette medfører også at spillet har et preg av arkadespill over seg, men det inntrykket lever dog ikke lenge ettersom du spiller videre. Fiendene er de samme som du har opplevd i de andre spillene, og noen av bossene bringer gamle minner fra NES-originalen til livs. En annen ting som faktisk er en bug, er at kontrollerregimet tillater at Simon kan foreta moonwalk i trapper. Dette gjør inntrykket bare bedre for meg.

Vanskelighetsgraden og lærekurven er det lite å si om. Vi har alle spillt denne typen spill, og vi vet hva vi møter. Spillet leverer helt i tråd med forventningene her.

Imidlertid kommer vi tilbake til musikken. Det er mange av dere trofaste leserne som sikkert har merket dere at musikken i spillet er noe jeg er overdådig opptatt av, og jeg skal ikke skuffe dere denne gangen; FY FAEN FOR EN MUSIKK. Ikke bare skilter de med en ny og revampet versjon av den gode gamle Blood Tears fra Castlevania II. Musikkøyeblikkene i spillet er helt symfoniske, og om du spiller dette spillet med et anlegg som er av respektabel ytelse, vil du kjenne hårene reise seg i nakken på deg når du hører Dance of the Holyman spille; både første gang og mens du holder på å beseire Dracula.

Til alle dere som måtte være spillutviklerspirer; ta dette spillet med dere videre som inspirasjon. Dette vil jeg tørre hevde er SNES' beste tittel noensinne. Det er sjelden jeg gjør slike påberopelser, men i dette tilfellet står jeg på trygg grunn.

Golden DOS Spirit tildeles med ærbødighet og uten tvil. Super Castlevania IV fortjener det virkelig.

Og en stor og hjertefølt takk til min far som kjøpte dette spillet til meg i barndommen.