Basert på en populær anime og manga fra 1988 hvor det ikke overraskende omhandle ting som skjer på skolen. Her er det Honmaru som blir mobbet, og får hjelp av en magisk helt fra en annen dimensjon med trylleblyant. Velkommen til Japan, folkens.

I Magical Taruruuto-Kun følger vi Taruruuto, en heltefigur som hjelper Honmaru å ta igjen mot de som mobber han. Sammen med Iyona er bekjemper de ondskap, vimser rundt og har det moro i samme slengen. Underveis får de hjelp fra både søstre, foreldre, kjærester andre kjente som av og til også bidrar i kampen mot kjeltringene. Det gjøres i tro plattform-stil, men med en vri som tar litt tid å venne seg til.

Slik vi er kjent med nesten alle de vestlige plattformerne er hopping og skyting faste medlemmer i repertoaret. Magical Taruruuto-kun gjør ting litt annerledes. Selv om gamepaden på Sega Megadrive hadde seks knapper, bruker dette bare to (hvis vi ekskluderer start). Etter at du hopper kan du trykke en gang til for å fly større avstander, dog høyden avtar etterhvert. Figuren du styrer trykker nevene fremover i den tro at han kan slå fiender, men det er kun for å se stilig ut. Du tar fortsatt skade ved å berøre fiender. Isteden springer du raskere når du lander og er nødvendig for å klare en del avsatser for å så sveve lenger. Det er en merkelig måte å gjøre det på og krever tilvenning. Sayonara springeknappen!

Den finnes flere måter å ta ut fiender på, selv om kun et fåtall av dem er verdt å bruke tid på. Objekter kan plukkes opp ved hjelp av staven din og kastes på fiender, eller bruke deler av fiender som våpen. Eksempelvis toppen av en tanks fungerer utmerket som kannon. Det går selvfølgelig også an å denge folk med tegnestiften/staven din også, men ettersom den er veldig kort strekker du intimgrensene hver gang og noe man helst unngår. Ved å trykke «Start» kan du også velge magi du ønsker å bruke med tilgjengeligheten indikert nederst på skjermen. Å miste helse er veldig lett og når du har bare tre hjerter er det viktig å tviholde på dem. Det er ingen «udødelighetstimer» mellom hver gang et hjerte mistes, noe som gjør det enkelt å vaske vekk all helse hvis du er uforsiktig!

Absolutt alt med Magical Taruruuto-kun er annerledes, noe som er både forfriskende og forferdelig sært. Ikke nok med at spillet at kun kom ut i Japan, det er så glemt bort at det finnes ingen nyutgivelser med oversettinger heller. Så for de som ikke kan et kløyva ord japansk, undertegnede inkludert, vil ikke dialog eller snakking i spillet gi mening. Ikke at man går glipp av så mye; historien er banal og agendaene tynne som matpapir. Spillets absolutt viktigste kort er det visuelle, et trekk det presenterer med absolutt skinnende toppkarakter. For et øye til detaljer artisten(e) har hatt! Absolutt alt i det grafiske er med på å selge et fantastisk eventyr og jeg garanterer at alle smaløyde japaner-kids digget dette vilt når det kom ut og kids selv idag kan sette pris på den morsomme, fargerike og vimsete universet.

Lydbildet støtter opp om at dette er en tittel som spiller at alt er morsomt, tullete og useriøst. En blanding av «upbeat», sukkersøtt og barnslig er det som umiddelbart faller inn. Fans av den opprinnelige mangaen eller anime vil kjenne seg som hjemme her for absolutt alt er så sakkarinsøtt det nesten er til å spy av. Selv skyene smiler i Japan. Happy! Happy! Super Mega Happy!

Den største nedturen er kanskje at spillet er veldig kort. Med kun fire kapitler fullfører du lett dette på en time eller to. Etter hvert nivå er det selvfølgelig en boss. Disse er visuelt svært detaljerte, hovedsakelig fordi de har mer skjermareal å boltre seg på grunnet størrelsen. Mangelen på sjekkpunkter er synd når du nesten har kommet til slutten og må starte forfra fordi du tråkket på noe uvennlig. Lydsporet står også i fare for å være repetitivt, et definitivt stort minus om brettene hadde vært lengre.

Magical Taruruuto-kun er en veldig enkel plattformer som har et par elementer som skiller det fra mengden. Det er definitivt den best visuelle i sin sjanger og generasjon, men vektes ned av å rett og slett bli litt kjedelig i lengden. Hovedsakelig fordi det er kort og enkelt. Angrep har latterlig kort rekkevidde og evnen til å fly/sveve klarer vi ikke helt å se meningen med. Taruruuto-kun er kanskje både magisk og en helt, men han klarer ikke å trylle dette helt opp i skyene. Man skal ikke alltid dømme en tegneserie fra coveret og det er dette også et bevis på.

En oversukret opplevelse du kanskje klarer å selge til de små, men som fort mister sin appell på grunn av repiterende musikk og uninspirerende gameplay.