Nå som Command & Conquer 3 (i skrivende stund) nettopp har blitt lansert, er det passende å ta en titt på hvor moderne strategispill har sine røtter fra. Spillet som baserer seg på Frank Herberts populære univers, gir ingen rom for tvil. Dette er tittelen mange betrakter som den aller første virkelige RTS'en. Vi snakker selvfølgelig om Dune II.

I tidlig barnealder hvor diskettene lå stablet på skrivebordet, etikettene på dem enten fjernet eller overskrevet en million ganger, var det noen få som fikk lov å være i fred. Diskettene Dune II: The Building of a Dynasty lå på, var noen av dem. Det skyldtes nok den enkle grunn at dette var noe av den beste opplevelsen strategifantaster kunne ha på en datamaskin på midten av 90-tallet.

Dune II baserer seg rundt 3 fraksjoner; Atreides anses som de "gode", Harkonnen symboliserer pur ondskap og Ordos som en mellomting av de to. Du starter spillet ved å velge deg en av disse, og følger så kampanjen for denne fraksjonen. Historien utspiller seg rundt at keiseren i emperiet har utfordret alle disse 3 om å kontrollere planeten Dune. Det spesielle ved akkurat denne kloden, er at den er den eneste i universet som huser den svært verdifulle ressursen krydder ("Spice Melange"). Dette er også hovedøkonomien i spillet.

Hvert brett utfolder seg fra et ovenfra-og-ned perspektiv i sann strategistil vi er kjent med, hvor du setter opp bygninger, produserer enheter og kjemper mot en fiende for herredømme (en av de to andre fraksjonene). Før du derimot kan bygge noe som helst, må du akkumulere nok krydder for å støtte opp om økonomien. Dette gjøres via egne samlemaskiner (såkalte "Harvesters") som igjen returnerer lasten til egne filtreringsbygg. Lang forklaring kort: penger i banken.

Selve kontrollene er enkle, dog kronglete og minner om de vi finner i Warcraft I: Orcs & Humans. For å bevege enheter må du eksplisitt trykke "Move"-knappen, og deretter velge hvor de skal gå hen. Alternativt kan du trykke "M" på tastaturet for samme kommando. Det samme gjelder de øvrige kommandoene som "stopp", "angrip", "reparer bygning" med mere. I større kamper er det vanskelig å holde oversikten fordi du ikke kan gruppere enheter ved å dra over dem, og må eksplisitt trykke hva de skal gjøre på tastaturet for hver eneste ordre. Enhetene dine vil heller ikke angripe fienden uten at du har satt de til å gjøre det først.

Etterhvert som du progresserer gjennom brettene, frigis retten til flere byggemuligheter og enheter - et nødvendig supplement i enhver krig. Selve byggingen foregår noe man nærmest kan trekke paralleller til Sim City fra, hvor du velger bygning og plasserer dem. Styrkene varierer fra bakketropper og lette kjøretøy til stridsvogner mens vi på struktursiden finner forsvarsinstallasjoner, radarstasjoner og bygninger for å produsere enheter. Hver fraksjon har en knippe unike enheter som krydrer tilværelsen. Disse er som følger:


House of Atreides
Sonic Tank - En stridsvogn som avfyrer kraftige lydbølger med en vannvittig rekkevidde.
Fremen - Høyst kapable geriljasoldater som selv bestemmer hvem de skal angripe.

House of Harkonnen
Devastator - En atomreaktor-drevet stridsvogn som kan beordres til å eksplodere på kommando.
Death Hand - Rakettangrep som kan beordres fra palasset for store ødeleggelser.

House of Ordos
Ordos Raider - En raskere men svakere beskyttet versjon av den vanlige "Trike"-enheten.
Deviator - Mobil rakettutskytningsrampe ladet med nervegass for å sette fienden ut av spill en kort stund.
Saboteur - Sabotøren opererer alene, og kan ta ut og ødelegge fiendtlige installasjoner og enheter.

Det finnes også andre enheter eksklusivt kun styres av datamaskinen. Blant disse finner vi "Sardaukar"-troppene som tilhører keiserens Corrino fraksjon, og den fryktede sandormen som lurer i sanden på mange brett. Den tiltrekkes av forstyrrelser i bakken, eksempelvis når enheter kjører i sandområder, og eter dem rått.

Spillopplevelsen i Dune II er helhetlig med mye variasjon, bruk av stemmer for å signalisere hendelser, og animasjoner som, dog enkle, gjør oppgaven sin greit. Lydsiden er spesielt bra, noe du umiddelbart legger merke til i introduksjonen og det er imponerende at det er plass til såpass "mye" tale på de rundt 7.5 MB som spillet tar. Effektene er også gode. Grafikksiden er en anelse enkel, men enhetene er godt nok detaljert til at du klarer å skille dem ut i mengden. Mellom hvert brett får du også briefing på hvor ferden går videre, dette vist ved kommandøren din og illustrasjoner som er svært gode.

Det er egentlig ikke rart at Dune II: The Building of a Dynasty betraktes som en av forfedrene til dagens moderne strategispill, når man ser hvor mye finesser som egentlig finnes her. Fra å velge sin fraksjon og hvilket sone på Dune (brett) du ønsker å ta over på Dune, til strategidelen ved å bygge opp din egen hær og sette ut for å knuse motstand er noe for seg selv. Selv om vi idag er vant til et mye enklere grensesnitt hvor effektiviteten i spillbarheten er satt i fokus, satte Dune II da det kom nye grenser for hva som var mulig - noe det står respekt av. Noe vi her hos oss setter pris på ved å utdele vår "Golden DOS Spirit". Gammelt eller ei, dette er ur-suppen moderne strategispill koker på idag.