Enkel strategimoro anno 1991 når Blue Byte, kjent fra blant annet The Settlers, fyrer opp kanonene. To lag kjemper om herredømme på et brett delt opp i heksadiagonaler fylt med lekker grafikk, pikseltrær, bygninger og fjellformasjoner. Lavoppløslig krig kan være vakkert på en merkelig måte...

På den fjerne planeten Chromos foregår det kamper hele dagen lang, hvor samfunnet er mer teknologisk avansert enn noe på jorden, med ting som roboter og romkolonier som daglig kost. Med 16 forskjellige brett får vi møte dem alle.

Grunnen bak alle problemene er superdatamaskinen «Skynet Titan». Innbyggerne på planeten Chromos, kalt «Drulls» gjør i et siste desperat forsøk på å tilintetgjøre denne haugen av bits og bytes - et felttog mot fiendens linjer. Som en av de siste overlevende generalene blir det din oppgave å hjelpe planeten fra en sikker katastrofe.

Spilleflaten er delt opp i to vertikale deler, høyre og venstre, en til hver spiller. Enheter flyttes på et rutenett oppdelt i heksadiagonale celler. Hvor langt du kan flytte dem for hver gang varierer avhengig av enhetstype. Fabrikker er senterne for all produksjon, fra tankser og infanteri til fly og ubåter.

For å unngå repitisjon, varierer brettene i mål, fra å simpelthen ødelegge fienden, til å kapre spesifikke ting eller rømme fra kartet. For å krydre det hele har noen også begrensede antall «turer» spilleren kan bruke, som øker vanskelighetsgraden betraktelig.

Spillerne går på tur om hvem som flytter når. «Krigståke» eller «Fog of war» forhindrer spillerne å se alt på brettet umiddelbart, selv om det er en utfordring å ikke kikke når du spiller med noen andre på samme tastatur. Terrenget er utvilsomt din beste venn, noe de senere brettene fort lærer deg. Sikt, forsvarsstrukturer og groper er alle med på å hjelpe deg frem mot seier.

Det eneste problemet med Battle Isle, for uten om å være veldig vanskelig, er grensesnittet. Litt i samme sjanger som grøsset «Curse of Enchantia», må du enten prøve deg frem eller titte i manualen før du kan gjøre noe som helst effektivt. Det er leit, ettersom strategispill egentlig alltid har vært om å være lette og lære, men vanskelig å mestre. Her er alt snudd på hodet.

Kontrollene aktiveres ved å trykke «Enter» og deretter bruke piltastene til å velge hvilken handling du ønsker å utføre. Deretter, mens du fortsatt holder en av piltastene, slipper du «Enter» for å aktivere handlingen. Så hvis du eksempelvis skal forflytte troppene dine, må du velge dem, så trykke «Enter», deretter velge handling, bekrefte handlingen også flytte på dem. Tungvint og lite intuitivt.

Musikken er heller ingenting å rope hurra for, den er repiterende og lite innsiktsrik, og fungerer kun som en unnskyldning for å ha musikk der i det hele tatt. Selv en mer bakoverlent tone hadde fungert bedre enn dette noe til tider «tilfeldig-inspirerte» lydlandskapet.

Som en rask kjøretur nedover nostalgi-gata er Battle Isle en fin påminnelse om hvor turbaserte strategispill har sin arv fra - en hellig gral gode gamle SSI virkelig satte fart på. Selv om dette er langt fra noen tekstbokoppvisning i hvordan bra spillbarhet skal gjøres, er det iallefall underholdende nok til å mimre til.