Jeg fikk prøve Alien Breed på amiga da jeg var bare 9 år gammel. Naboen min (tilfeldigvis bestekompis på den tiden) hadde amiga, og introduserte meg for et spill han egentlig ikke fikk lov til å spille. Jeg ble frelst med det samme.

Spillet har siden barndommen etterlatt seg noen fotspor som det har vært vanskelig å finne verdige kandidater for å fylle. Spesielt i forhold til noen av effektene, eksempelvis damestemmen som sier "Intex network logging on", for ikke å glemme de herlige ambiente lydene av reaktorer som durer i bakgrunnen. Dette spillet skapte vel min elsk for sci-fi horror. Jeg må vel også innrømme at spillet har vært med på å skape et ganske urokkelig og bra inntrykk av Team 17 som spillutviklingskongene.

Uansett, jeg digregerer. Jeg skal fortelle litt om spillet. Romstasjonen ISRC-4 er invadert med aliens. Ja, vaskekte aliens som i filmen med samme navn. Du styrer en av de to gjenlevende space marines, Johnson og Stone (jeg har til dags dato ikke funnet ut hvem som er hvem), som har landet på stasjonen. Oppdraget ditt består i å bevege deg gjennom de forskjellige etasjene i romstasjonen, forsegle panserdører, og svi av hvert level med en reaktorutblåsning hver gang du finner heisen til neste etasje...

Grafikkmessig vil jeg kunne påstå at spillet ligger langt foran standarden i 1991. Det er rett og slett behagelig å se på. Effektene og animeringen av aliens, våpen, osv. er helt uovertruffen, og spillet i seg selv er rett og slett eyecandy.

Lyden er også langt over standarden i 1991. Høykvalitetssamplinger er faktisk ganske sjelden å se før 1993, og om man skulle finne noe slikt, er det ofte på Amiga. Til min store glede var dette også på pc-versjonen av spillet. Til forandring fra mange, om ikke et overveldende flertall av shoot'em up spillene, har Alien Breed en mangel på bakgrunnsmusikk. I stedet for musikk, er det en ambiens av reaktorstøy og andre pulserende motorlyder. Dette gjør underverker for spillets atmosfære.

Historien i spillet er noe tynn. Like fullt er spillets historie akkurat dekkende nok til at man kan starte og med tiden finne mer informasjon om hva som har skjedd gjennom spillets gang. Etter å ha rundet dette, finner jeg historien dekkende nok til å forsvare en karakter 5.

Gameplay er et av områdene jeg må trekke litt ned på. Spillet er usaklig vanskelig. Du møter en vanskelighetsgrad som krever at du leker ammunisjonsøkonom samtidig som du skyter opp dører du ikke har nøkler til å låse opp. Dette, i tillegg til at aliens har en lei tendens til å grave seg ut av vegger og gulv i hytt og pine, gjør at du fort oppdager at dette spillet er virkelig en nøtt å knekke. For oss vanskelighetsgradsnostalgikere (er dette et ord?) er dette spillet selvsagt uovertruffent, men for den menige mann i gata, er nok vanskelighetsgraden noe høy.

Selv om spillet har sine svake sider, synes jeg det klarer terskelen for Golden DOS Spirit Award med velfortjent god margin.